Når du sover

Når du er våken kan du erte, være morsom, engasjere. Være jævlig, du kan såre, ignorere, få meg liten. Du kan rase, du kan kreve, du kan bygge, du kan rive. Du kan fare opp i sinne og så lande like fort.

Men når du sover og ditt ansikt er så fredfullt der du ligger. Og din munn er halvveis åpen og du puster tungt og langsomt. Da forstår jeg hvorfor jeg vil være nær deg hele livet. Hvorfor hjertet mitt blir ømt over et kjærtegn på mitt kinn.

Da velter det en bølge av varme gjennom kroppen. Den tar med seg alt det vonde når den skylles ut i havet. For når du sover kommer alt som gjør deg vakker til sitt rette. Og de masker som du bærer eksisterer ikke mer.

Når høsten i meg gulner mine blader og de visner, skal jeg se deg for meg sovende så rolig ved min side. For da husker jeg at du er både levende og ekte, og at viljen til å gå alltid må komme fra mitt bryst.  

Hvis dagen da jeg vet jeg må gå fra deg en gang kommer, og jeg hvisker de tre ordene jeg frykter mest av alle. Så vet jeg i det minste at min kjærlighet er sann, men at ingenting kan vokse av næringsfattig jord.